03-12-2010

Utvalget har et stort behov for  komme  ut og fortelle hva vi skal gjøre og ikke minst hva vi ikke skal gjøre, sa Einar Steensnæs.

Forbrukeren er  den som skal nyte godt av vårt arbeid i Matvarekjedeutvalget. Vi skjønner bondens bekymringer, vi skjønner dagligvarekjedenes frustrasjon over å bli hengt ut som de som tar profitt. Vi skjønner produsentenes sukking over at dagligvarekjedene er så store og så dominerende. Vi skjønner alle som har grunn til  å klage på at de er urettferdig behandlet i presseoppslag. Jeg lar dem  få lov til å forsvare sin egen sak. Vi vil forsvare forbrukeren. Hvis ikke gjennomgangen vår til slutt forklarer forbrukeren på en fornuftig måte, eller/og bidrar til at tiltak som er foreslått kommer sluttleddet – forbrukeren – til gode, da har vi ikke gjort jobben vår.

Vi er et uavhengig utvalg. Vi har fått et mandat fra regjeringen og innenfor det har vi full frihet til å kunne utføre vår oppgave i tråd med forventningene.

Konkurransetilsynet og Forbrukerrådet har kommet med synspunkter på hvorledes Utvalget skal arbeide. De får vente med å uttale seg til vi har levert vår rapport den 31. mars 2011, sa Steensnæs.

Vi har et mandat i tre faser: vi skal kartlegge ulike viktige forhold, vi skal vurdere og til slutt konkludere. Vi har fortsatt et revisjonsfirma som ser inn i de offentlige dokumentene og foretar dybdeintervjuer. Vi er nå nesten ferdig med fase én og er på vei inn i den tunge fasen, vurderingsfasen.

Vi kommer ikke til å si at noen tjener for mye. Slike planøkonomiske tiltak er ikke aktuelle. Hvem er vinneren. Mange mener at matvarekjedene står på toppen. Folk flest oppfatter at det er de som sitter igjen med de store fortjenestene. Den uavhengige grossisten er borte. I løpet av de siste årene er de i stor grad integrert i matvarekjedene. Er det produsenten som tar ut fortjenesten?

De fire store kjedene: ICA (16%), Rema (20%), NorgesGruppen (40%) og Coop (24%)  dominerer matvaremarkedet. Det er bare noen innvandrerbutikker og landhandler som er frittstående.

Norge ligger på topp i Europa når det gjelder kjedenes markedsandel. Selv om vi bare har fire kjeder, har de praktisk talt 100% av markedet.

Nielsens dagligvarerapport for 2010 viser oversikt over de enkelte konseptkjedene. Det gir et litt annet bilde. I en rapport til  HSH sies det at konkurransen vises best mellom konseptkjedene og at man ved bare å beskrive konkurransen mellom de fire kjedene får et ufullstendig bilde.

For Utvalget er det viktig å få frem konkurransesituasjonen. Bjarne Håkon Hansen sa i et foredrag at man ikke skal ha for store forventninger til  resultatet av Utvalgets arbeid, men at det i seg selv har stor verdi å identifisere problemene og forklare hva som foregår. Så sa han noe som forbauset meg. Han sa at i 1997 ble det  gjennomførte en undersøkelse av pris på svinekjøtt og en tilsvarende i 2007. Jeg var overbevist, sa han at det var matvarekjedene som stakk av med gevinsten, men det var hverken bøndene eller kjeden som hadde tatt ut gevinst, det var foredlingsleddet.

Han sa samtidig: Fortell alt til Steensnæs, nå! - Nå går toget. Det kan bli både 10 og 20 år til neste gang. - Det er en appell som jeg er veldig glad for.

De to snakkisene: Hvorfor er maten så dyr? og Hvorfor er utvalget så dårlig? har jeg hørt helt siden Utvalget ble oppnevnt, sa Steensnæs. Det er spørsmål om nærbutikkene som skal legges ned. - «Du må redde dem».  Folk spør: «Jeg har vært på ferie i Paris og har kjøpt matvarer og kjøpt matvarer til en helt annen pris: Hvorfor skal det være så mye dyrere i Norge? Hvorfor får vi ikke bedre utvalg på oster, osv.» Det er det dette utvalget kommer til å svare på.

Mandatet til Matvarekjedeutvalget er å vurdere om maktutøvelsen - selv om den ligger innenfor rammen av Konkurranseloven - gjør at matkjeden ikke er så robust og ikke fungerer så godt og effektivt  at det er nødvendig å gripe inn. Vi kommer ikke til å lage til å lage en innstilling som er fullt av fagtermer som er utilgjengelige for andre enn fagfolk. Målet er å lage en innstilling som kan lese av de fleste, både når det gjelder forklaring på de norske forholdene, men eventuelt også de tiltak som vil vil gå inn for.

Det er av og til slik at en stiller litt unødvendige spørsmål. Noen av årsakene er ganske åpenbare.

I Norge har vi, uavhengig av regjering noen fastlagte, politiske målsettinger slik som: bosetting, vern av norsk landbruksproduksjon, importvern, og alt dette. Dette er viktige politiske målsettinger og de har en kostnad. Vi har fått beskjed om at disse skal vi ikke røre ved.

Vi skal også gjøre internasjonale undersøkelse på nøyaktig de samme problemstillingene som vi skal se på her hjemme. Der finnes det faktisk ganske mange interessante initiativ. Da landbrukskommissæren i EU så at mens melkeprisen fra produsent gikk ned 17%, gikk pris til forbruker ned bare 2%, spurte han: Hvorledes kan dette henge sammen?

EU-parlamentet har nettopp lagt frem en rapport hvor det har  gått overraskende radikalt til verks. Blant annet fikk reaksjon mot  kryssubsidiering og salg under kostpris bred, men ikke enstemmig tilslutning. Det kom også andre innstramminger i lovverket for å unngå misbruk av kjøpermakt.

På bakgrunn av to rapporter, én  gikk på  konkurransesituasjonen i matvaresektoren og endte med 30 forslag og  én gruppe som så på hvorledes Det indre marked fungerte i forhold til matkjeden. Der var det 10 forslag.

Kommisjonen kom til at en må smelte sammen alle disse innspillene med EU-parlamentets initiativ og lage et eget utvalg på høyt nivå. Dette utvalget som er ledet av visepresidenten i EU, skal se på konkurransekraft og markedsforhold i verdikjeden for mat, kontrakts- og maktforhold, mv. I utvalget deltar kommissærene for landbruk, indre marked og industrien, samt 13 statsråder. Møtene er lukkede, men jeg har fått lov til å delta som observatør, sa Steensnæs. Det var uventet, men svært interessant, nettopp fordi dette utvalget kommer til  å se på nøyaktig de samme tingene som vårt utvalg.

I Storbritannia prøvde man med frivillige tiltak, men det fungerte ikke. Nå har man innført tvungne ordninger, med innstramming av eksisterende lover, prisregulering, og forskrifter. Alt dette blir diskutert i Utvalget, uten at vi dermed skal kopiere det.

Det siste punktet om prisdannelse er veldig viktig, fordi det sier noe om du har flyt av verdiskapning gjennom verdikjeden og om det avleires i tilsvarende inntjening hos de enkelte aktørene. Her kan vi regne med å få gode innspill fra EU i hvorledes vi skal angripe dette.

Som leder av Matvarekjedeutvalget deltar ikke Steensnæs i debatt før utvalget har levert sin innstilling. Han deltok derfor ikke i panelet, men ga en kommentar til slutt.

Paneldebatten

Jeg synes Steensnæs er riktig mann på riktig plass, sa Sverre Leiro. Han har troverdighet, men jeg tror ikke at jobben hans er veldig enkel. Jeg skulle ønske at utvalget kunne komme frem til noe man kunne sette to streker under og så være ferdig med det. Det er jeg helt overbevist om at ikke vil skje Jeg håper at det ikke er alt for mange bastante stolper som det ikke går an å rikke på av politiske årsaker som vil stå i veien.  Jeg tror nok Steensnæs vil berøre slike saker, men jeg er ikke så sikker på at han kan gjøre noe med dem.

Jeg har i alle fall bestemt meg til å sitte til 1. april, dagen etter at utvalget har levert sin innstilling. Fra vårt ståsted, fra min bransje, hadde det vært å ønske at snakkisene (Hvorfor er maten så dyr? og Hvorfor er utvalget så dårlig?) vil bli kommentert på en seriøs måte, slik at de ikke forblir snakkiser.

Hele bransjen har sagt at vi skal være helt åpne, absolutt åpne. Vi kan gjerne invitere Utvalget inn i industriforhandlingene, hvis det skulle være ønskelig, men vi har sagt at direkte til utvalget gir vi ikke sensitiv informasjon. Vi gir den informasjonen utvalget vi ha via revisorer osv. Vi har ingen ting å skjule.

Jeg håper at Utvalget i hvert fall kan gi oss en snev av troverdighet som jeg føler at vi ikke har i dag. Vi lever av fornøyde kunder som kommer igjen og igjen. Jeg føler at vi har god respekt hos kundene. Vi har et sortement på 14 000 varianter. Det er ganske mye til å være i lille Norge – på størrelse med Hamburg med omegn – og vi selger lite av det aller meste.

Vi har ikke et godt omdømme og det er ufortjent, spør du meg.

 Vi er definitivt spent på konklusjonene, sa Tom Kristiansen. Det vi er engstelige for er dårlige kompromissløsninger. Det er ikke tvil om det er mange myter i forbindelse med dette utvalget og hva som egentlig foregår i denne bransjen. Det er mange som spekulerer på hvorfor Leiro slutter akkurat når utvalget levere sin innstilling. Vi er veldig spente på eventuelle tiltak og hva de kan medføre. Vi har noen skrekkscenarioer, for eksempel forbud mot kryssubsidiering og å selge varer uten tap.

Kjeder og kjedemakt

Jeg synes det er viktig å se alle i kortene i hele verdikjeden, sa Randi Flesland. Det er klart at alle store enheter, uansett hvor de er i verdikjeden, vil ha en form for makt. Det er greit for dem, men det er ikke sikkert at det er så greit for forbrukerne. Som det er sagt her, er makten flyttet fra leverandørene til kjedene. Vi ser at disse fire kjedene nærmest går i formasjon for  hvordan de ligger prismessig i forhold til hverandre. Jeg vil påstå at konkurransen er alt for svak hos forbrukerne.

Hvis man mener at det ikke er konkurranse fordi prisene er like, sa Kristiansen, så se til andre bransjer hvor konkurransen er hardere. Prisen på bensin varierer ikke mange ørene. Jeg vet hvor mye tid og energi vi bruker på konkurrentovervåking – og for oss betyr det prisovervåking. Når vi har et kjedekonsept som er å selge billigst, er vi veldig opptatt av det. Vi sjekker priser flere ganger hver dag for å møte konkurransen.

Det er helt riktig at det har vært en maktforskyvning. Først hadde de tradisjonelle matvaregrossistene  makten, så var det  merkevareleverandørene og nå er det kjedene. Det synes jeg er helt riktig. Det er vi som sitter nærmest forbrukeren og det er vi som har kunnskap om forbrukeren.

Det er bra samfunnsmessig at vi har denne kjedemakten som peser både industri og primærnæringen, sa Leiro. Det har kun vært til det beste.

I løpet av de siste 10 årene har konsumprisindeksen for mat hatt en meget lav vekst i forhold til den totale konsumprisindeksen. Det er et stor gap opp til produsentprisindeksen som har økt mye, mye mer. Dette er fakta som jeg synes at media ikke bryr seg noe særlig om, fordi det er jo ikke noe spennende å skrive om.

Du sier at det aldri har vært så mye konkurranse, sa Flesland. I Norge har vi en maktkonsentrasjon som ingen andre land har. Andre land som har mindre  maktkonsentrasjon hos dagligvarekjedene er vesentlig mer bekymret enn jeg hører her i dag.  I England som har ombudsmann, er konkurransen vesentlig lavere.

ICA  sliter med økonomien. Ville det gått helt greit om dere ble bare tre store kjeder, spurte debattlederen Aslak Bonde.

Vi er jo ikke fire da. Vi har innbyrdes konkurranse mellom alle våre konseptkjeder. Jeg synes ikke det er bra om vi skulle bli tre store.

Vi følger nøye med på ICA vi og det er ærlig ment at vi håper de skal klare seg, sa Kristiansen. Akkurat nå er de en veldig ok konkurrent. Vi passer på hverandre hele tiden i denne bransjen, så slik sett ville det ikke bety noe om vi ble bare tre.

Skal matvarekjedene kunne styrke si makt ved å overta også produsentleddet, spurte Bonde. Jeg mener nei, sa Per Skorge.  Hvis vi skal ha riktig pris og utvalg så må vi ha en oppegående leverandørindustri og landbruk.

Det er bunnlinjen som teller, sa Paul Barkved fra salen. Når ett eneste firma kontrollerer 40% av et marked, da synes jeg det lukter svidd.

Kryssubsidiering og salg med tap

Vi ser det som et stadig større problem at varene våre prises feil i forhold til hvilke betingelser som kommer inn, sa Jørgen Wiig. Kryssubsidiering er et problem. Selger man en ribbe til 10 kroner per kilo må det betales et sted. Handelen har ganske kraftige virkemidler til å vri forbruket. Vi er veldig opptatte av at vi skal konkurrere på like vilkår. Vi tror at leverandørene kan ganske mye om hva konsumenten ønsker seg. Jeg skjønner veldig godt at kjedene kryssubsidierer og tror ikke at vi kommer vekk fra det. Det gjør vi vel alle i våre bedrifter.

Vi gir bort bleier, vi gir bort barnemat, vi gir bort ribba og vi gir bort litt av hvert, vi, sa Leiro

Kryssubsidiering – det er jo kreativitet. Jeg er alltid spent på hva Rema susidierer for å trekke kunder inn.

Det er slik at konkurransen har aldri vært tøffere. Den ble virkelig tøff da Liedl forsvant fra markedet, fordi da tok Rema over og de er mer head-on i konkurransen mot de øvrige kjedene. Hvis man skulle få en beslutning om at vi ikke fikk lov å selge med tap, så ville sannsynligvis prisene ha økt med mellom 10 og 20%. Det er i hvert fall ikke til fordel for forbrukerne.

Jeg annammer at de store industriene i dag driver kryssubsidiering og kommer til å fortsette å gjøre det. Større industrier, med stor bredde i sin portefølje tar ikke ut det relle behovet for prisøkning på én råvare. De jevner det ut for også å øke inngangsbarrierene til konkurrentene. Hvis dette er riktig, da er vi virkelig på en interessant reise. Når industrien begynner å kryssubsidiere ut fra egne behov, da får vi håpe at de ikke driver marginalbetraktninger – for da går det galt. Hvis det er slik, da skal heller ikke industrien klaget på kjedene fordi de driver aktiv kryssubsidiering.

At man tar mer ut på enkelte steder enn andre, sa Jørgen Wiig, det tror jeg er helt nødvendig for å overleve i denne bransjen. Det har også noe med rett pris – hva folk er villig til å betale – eller kjedene er villig til å betale. Jeg synes det er problematisk hvis det skjer en stor grad av subsidiering over lang tid. Da vrir du konsumet. Jeg har et eksempel fra egen virksomhet hvor vi har en varegruppe med prisøkning på 10%  over tre år. Kjedene har hatt en prisøkning på 60% i utsalgspris, mens prisen for egne merkevarer har stått helt stille. Det er slike ting som vi er bekymret for.

Vi driver aktiv kryssubsidiering når vi selger ribbe til 10 kroner per kilo, sa Kristiansen. Inn koster den vel 35 kr/kg. Vi tar ikke det  fra Gilde sin pott, men fordeler over hele sortimentet. Vi er opptatt av at dette skal være så  rettferdig som  overhodet mulig. Vi har ikke til hensikt å lure oss selv – i alle fall ikke der vi har egenproduksjon. Dette dreier seg ikke bare om å markedsføre ribbe fra Nordfjord. Vi kryssubsidierer også julepølse fra Gilde, for eksempel.

Jeg er flau over på vegne av oss i detaljnæringen når vi selger merkevarer til 14 kr per kilo, slik vi gjør med ribba, sa Leiro. Det er å undergrave troverdigheten til merkevaren og bransjen. Forbrukerne tror vel sannsynligvis at den er sprøytet med saltlake eller noe annet. Det må jo være noe galt med noe så godt  som er så billig. Dette burde vi holde oss langt borte fra!

Jeg synes det er stusslig for oss som har lagt vår sjel i å produsere den, at et tradisjonsrikt produkt som svineribbe selges til 15.90 per kilo, sa Skorge Jeg synes vi burde snakke mer om at slik dumping av en vare skaper problemer for mer kostbare produkter. For en produsent av økologiske kalkuner ble det faktisk en prisforskjell på 500 kroner per kalkun når kjeden solgte kalkun til 39.90 per kilo. Det var altså totalt umulig å komme inn med et nisjeprodukt til en fornuftig pris.

Merkevarer og egne produkter

Jeg synes det er riktig å sette forbrukeren foran, sa Per Skorge. Forbrukeren skal ha et vareutvalg og ha valgmuligheter i butikken. Hvorledes skal vi få til det? Da må vi ha en maktbalanse bakover i matkjeden. Det handler om matvarekjedene, det handler om industrien og det handler om oss som bønder. Vi må gjøre vår del av jobben. Jeg merket meg at Steensnæs sa at det skal være lønnsomhet i alle ledd.

Vi skjønner veldig godt at kjedene må komme med egne merkevarer og vi tror at det kan tilføre markedet noe, sa Wiig,  men det har vært litt mye «me too» gjerne plagiere og legge seg veldig tett inntil, men vi ser også gode ting, slik som Jacobs som viser at de kan tilføre ting. Får vi mulighet til å konkurrere på like vilkår er det greit.

Selvfølgelig er vi forbrukere fornøyd med det, hvis det er reelle, nye varer som kommer i tillegg til  og ikke i stedet for merkevarene, sa Flesland. Det vi er  opptatte av er at vi som forbrukere skal ha et valg. Hvis det kommer varer som er i stedet for merkevarene, har vi ikke noe reelt valg. Vi ser at Nidar ikke tør å gå til sak mot dagligvarekjeden som har laget en kopi, til tross for at Patentstyret faktisk sier at det er begått brudd på merkevarebeskyttelsen.

Vi som driver butikk er  opptatt av kunden skal være fornøyd med butikken vår, sa Krsitiansen. Da må de ha valgmulighet. Vi har ikke tenkt at butikkene våre fremover skal bestå av bare egne merkevarer. Vi tenker mer langsiktig. Det er ikke slik at det er ekstremt mange egne merkevarer. Andelen er faktisk veldig lav. Norge er  et av landene med lavest andel egne merkevarer. Går man til England er i hvert fall halvparten egne merkevarer. Vi bruker egne merkevarer der vi har utfordringer i forhandlinger med leverandørene.

I dag har industrien en høy andel av lavpris i forhold til totalmarkedet, sa Leiro. Dere driver ikke langsiktig og bygger merkevaren mer rettet mot supermarkeder, til lavere volum. Det må man bruke mer tid på. Resultatet var at  vi var nødt til å etablere og lansere Jacobs selv.

Jeg er sterkt i mot integrasjon i produsentleddet. Bakgrunnen er at jeg ønsker å være langsiktig. Hvordan skal det se ut i et åpent marked, hvis hver kjede integrerer og har sin egen produsent. Vi kan ikke holde fast med den egne produsentstrukturen. Vi må være mer åpne og tar da varene fra utlandet. Jeg er veldig opptatt av at vi har en bondenæring som kan bli enda mer konkurransedyktig. Jeg synes at vi skulle blitt dyktigere sammen med industrien og primærleddet til å se på hele verdikjeden.

Vi tror at vi kan gjøre det, hvis vi selv får kontroll over produksjonen, sa Kristiansen. Vi har ingen eierinteresser i Nordfjordkjøtt. Det er et paradoks at denne bedriften som ligger i Loen, logistikkmessig helt way off, likevel er den mest lønnsomme kjøttforedlingsbedriften i landet. Grunnen er at de effektive og rasjonelle. Det er de fordi de leverer til en effektiv og rasjonell kunde. Årsaken til at vi arbeider på den måten er at vi tror det vil gi billigere varer til kunden. Vi ser at det gir mer makt, men så lenge vi ikke misbruker makten gjør ikke det noe. Myndighetene har jo innsyn. Allerede for fem år siden fikk vi pålegg om å levere inn våre leverandøravtaler til Konkurransetilsynet.

NorgesGruppen fikk frem Q-meieriene for noen år siden,sa Knut Faremo. Alle har vel sett at det har ført til at Tine er blitt mye dyktigere, fått bredere vareutvalg og blitt mer effektive. Det tror jeg skyldes at de har fått en konkurrent.

Tjener kjedene for mye?

Er det myter at vi har høyere priser og lavere utvalg enn land det er naturlig å sammenligne oss med, spurte Flesland? Mange undersøkelser bekrefter det. Det er forbrukerne som betaler regningen. Vi snakker om den store fortjenesten - eller avkastning på innskutt kapital, som Leiro sier – som faktisk går til eierne av dagligvarekjedene. Det er lov å tjene penger og det er lov å kryssubsidiere, men det er ikke lov å snyte forbrukerne med å lage en pris som er høyere enn nødvendig – for at matvarebaronene skal få mer i sine lommer.  Dette er ett av de områdene som vi som forbrukere er mest følsomme overfor. Det er bare bolig og  - for noen - transport som betyr mer. Dagligvarer utgjør 12 – 13% av budsjettet vårt.

Jeg synes det er litt populistisk å snakke om de stor inntektene, når vi tjener tre øre per omsatt krone, sa Leiro. Det blir mange penger når det er millioner av enheter som selges, men det er i alle fall ikke noe sugerør som går direkte til eierne. I mitt konsern er det slik at vi hvert år har investert for to og en halv milliard kroner i nye ting, til beste for forbrukerne. - Vi er også den bransjen som bidrar mest til økning i nasjonalproduktet. Vi er den bransjen som viser størst fremdrift når det gjelder effektivitet og produktivitet og vi er den bransjen som har hjulpet industrien til å bli mer rasjonelle og til å tjene mer penger i dag enn tidligere. Det gjør delvis bondestanden også. Ser vi på svineprisene er de lavere i dag enn for noen år siden, men bonden som driver svineproduksjon har klart å øke produktivitet, og det er til beste for hele verdikjeden og ikke minst forbrukeren.

Jeg skjønner at det i en tabloid verden er morsomt å koble lønnsomhet og mye penger til personer og personligheter, sa Kristiansen. I utgangspunktet kan det jo ikke være noe problem at de tjener penger. Rema omsetter i år for 30 milliarder kr. Sitter man igjen med 2%, da er det klart at det blir mye penger. Da er det viktig å huske at det er volumene som gjør det, ikke marginene.

Så er det norsk landbrukspolitikk – og det skal Utvalget ikke si noe om. Vi vet at vi i løpet av 48 timer skal kunne senke prisen på landbruksbaserte varer med rundt 30% ved å kjøpe fra våre danske leverandører, til danske priser. Vi har ca 200 butikker i Danmark og vi følger selvfølgelig med på prisnivået for innkjøp på samme måte som i Norge. I Danmark koster en liter melk omtrent 6 kroner og i Norge 12 kroner. Marginene våre, påslaget på dansk og norsk melk, er akkurat det samme.

Landbruksministeren har sagt at maten i Norge er egentlig for billig til å betale for kulturlandskap og alt det der. Vi er enige i det, men da må vi også skjønne at det vil koste litt mer. Det ikke slik at differensen i pris mellom Danmark og Norge går i våre lommer.

Vi er stolte av det landet vi bor i, vårt kulturvern og kvaliteten på våre landbruksprodukter, men det betyr importvern som er virkemiddel nummer én i landbrukspolitikken og som betyr høyere priser, sa Skorge. Jeg synes jeg øynet en viss grad av stolthet fra matvarekjedene over at de gjør det riktig bra. Det burde heller være motsatt for meg, for jeg er lite stolt av at vi ikke klarer å tjene de pengene vi trenger, på tross av at vi har hatt en effektivitetsvekst som har vært ekstremt høy, sammenlignet med industrien og andre.

Lite vareutvalg

Jeg har fått mange spørsmål opp gjennom årene om matvareutvalget, sa Knut Faremo. Hvorfor kan ikke vi ha sånne svære hypermarkeder som du finner på Kontinentet, med det svære vareutvalget? Det er jo ganske enkelt fordi norske forbrukere ikke vil kjøpe de varene. De  har ikke tid til å lage mat slik de gjør. Norske kvinner arbeider, har kort lunchpause og når de kommer hjem haster de gjennom middagen for å nå å komme ut og trene.

Derfor er det grunn til å spørre om forbrukerne virkelig vil bruke det store vareutvalget det spør etter.

Jeg er meget skeptisk til den vertikale integrasjonen fordi det fører til at vi etter hvert får noen ganske få personer som styrer hva vi spiser, sa Flesland. Det synes jeg er ganske skremmende.

Er matkulturen i nord annerledes enn i sør, sa Steensnæs? Kan det forklare at vi ikke har det vareutvalget i Norge som vi har forventninger til å ha? Det er neppe forklaringen. Etter hvert blir matkulturene ganske like. Vi tar inspirasjon av det vi møter ute og kvinnene er i ferd med å komme ut i arbeidslivet også i sør. Jeg tror vareutvalget henger sammen med at vi bor i et land med knappe 5 millioner mennesker. Jeg har bodd fire år i Paris. I området rundt Paris bor det 10 millioner mennesker. Det skaper en helt annen dynamikk for matvareprodusenter. og skaper muligheter for matmarkeder i Paris som er fantastiske. I Norge bor vi spredt. Vi har ikke parisiske tilstander. Alt i Frankrike er konsentrert om Paris. Alt går inn der. Tilsvarende er det i Sverige. Vi har en  helt annen politikk og og den politikken har konsekvenser.

Det skjer veldig interessante ting og jeg vil rose kjedene for det. De har funnet måter å gjøre det på for å imøtekomme ønsket om større vareutvalg. Jeg er ikke sikker på om Utvalget trenger gjøre noe annet enn å registrere denne positive utviklingen og ønske den velkommen. Det er slik at alle dagligvarebutikkene i kjedene har et obligatorisk sortement som alle må ta inn og i tillegg et eget sortement.  For de store leverandørene er ikke dette frivillige sortementet interessant. fordi de her må forhandle med butikkene hver for seg. Det har de verken interesse av eller kapasitet til. Derimot har de lokale produsentene stor interesse av det frivillige sortementet. Det er der de kan komme inn.

Hvordan kommer forbrukeren til orde?

Vet vi nok om hva forbrukerne virkelig mener, ble det spurt fra salen?  Hovedinntrykket fra markedsundersøkelser er at forbrukerne generelt sett er fornøyde. Hvor kommer klagene på matvarekjedene fra. Man får jo ikke mye viten gjennom at forbrukerne ringer og klager. Hvordan kommer forbrukeren til orde i Utvalget?

Det er et veldig godt spørsmål og jeg har ingen gode svar, sa Steensnæs. Det spørs om det finnes gode svar. Utvalget får ganske mange henvendelser fra vanlige forbrukere,. Snakkisene er noe jeg har plukket opp fra folk som kjenner meg og fra en del som skriver eller sender e-post til meg. Det er klart at Forbrukerrådet har en viktig funksjon her og en underdirektør derfra er medlem av Utvalget.  Skulle det finnes et organisatorisk grep for å få forbrukerne til å fremme sine interesser -  hvis noen har gode innspill tar jeg gjerne mot det.

Det er alltid vanskelig å møte alle forbrukerne, sa Flesland. Vi har et forbrukerpanel og en del undersøkelser og analyser, både i Norge og i utlandet som bidrar til den kunnskapen det er både om forbrukernes vaner og deres meninger.

Det skjer mye internasjonalt også på dette markedet nå. Vi ser at EU er blitt vesentlig mer forbrukerorientert enn tidligere og de er opptatt av å få suksess hos forbrukeren. Det synes vi er utrolig positivt, ikke med masse reguleringer, men at forbrukeren settes i høysetet.

Referent: Nils Chr. Tømmeraas. Bilder: Nils Chr. Tømmeraas